Da jeg var liten, ble landslagsjentene ansett som så dårlige at de ikke var verdt å satse på.
På en halv generasjon har mye endret seg, til at det i dag er nesten like selvfølgelig for kvinnelige idrettsutøvere å bli verdensstjerner som for mannlige.
Likevel faller fortsatt idretten i patriarkalske feller.
Med menn som beslutter og mannlig idrett som verdsettes høyere.
Mange ganger er forskjellsbehandlingen både diffus og vanskelig å bevise.
Men mangelen på kvinnelige ledere er et tydelig tegn på at kvinner ikke blir tatt på alvor.

Når kvinnelige eliteidrettsutøvere blir gravide, tvinges de også til å komme i form igjen på egen hånd, uten sportslig og økonomisk støtte.
Det kan være vanskelig å kombinere å være mamma og å satse på seg selv.
På mange måter er kvinners normer både strengere og vanskeligere å leve opp til.
For selvfølgelig skal vi prestere bra, men samtidig også leve opp til alle de andre idealene i samfunnet.
I jakten på optimale prestasjoner og fokus på det ytre øker forskjellig typer spiseforstyrrelser i idretten. Hvor langt skal en eliteidrettsutøver egentlig være klar for å gå i jakten på å prestere?

Når det kommer til likestilling, ligger idretten ofte flere år etter samfunnet for øvrig, med spørsmål som havner i skyggen og ikke prioriteres.
Men for å få likestilling i idretten må vi faktisk komme til bunns i hvorfor sju ganger så mange menn som kvinner går Vasaloppet, hvordan prestasjonene påvirkes av menstruasjon og p-piller, og hvorfor en toppolitiker kan ta foreldrepermisjon, men ikke en trener.

Hva mente egentlig sportssjefen på SOK da han sa at en timeout på grunn av graviditet ikke hadde med kjønn å gjøre? Burde idrettskvinner helt enkelt ikke få barn hvis de ikke vil ta hele ansvaret selv?